I 1972 lanserte den amerikanske klokkeprodusenten Hamilton en klokke som kostet 2 100 dollar. Den hadde ingen tradisjonelle visere, men viste tiden med røde, lysende tall når eieren trykket på en knapp. Klokken het Pulsar og ble markedsført som en liten datamaskin på håndleddet. Med sin kostbare gullkasse representerte den noe langt mer enn en ny måte å vise tiden på. Den var et symbol på økonomisk velstand, fremtidsoptimisme og teknologisk fremskritt.
Over førti år senere gjorde Apple noe bemerkelsesverdig likt. Da Apple Watch kom i salg i 2015, kunne den dyreste gullutgaven koste opptil 17 000 dollar. Igjen ble elektronisk teknologi på håndleddet presentert som et luksusobjekt. Men forskjellen mellom de to epokene var betydelig: Den moderne smartklokken skulle ikke bare vise tiden. Den skulle kommunisere, måle aktivitet, følge med på helsen og etter hvert fungere som en personlig rådgiver.
Det interessante er at begge produktene forsøkte å kombinere nytte med sosial status. Det er en motsetning som har fulgt armbåndsuret gjennom nesten hele dets historie.
Armbåndsuret var et statussymbol lenge før det ble smart
På 1800-tallet var lommeuret en etablert eiendel blant menn med økonomiske ressurser. Presis tidsmåling hadde fått stadig større betydning gjennom industrialiseringen, jernbanenes fremvekst og et mer tidsregulert arbeidsliv. Men et kostbart ur signaliserte også velstand, smak og sosial posisjon. Det var ikke tilfeldig at urmakerkunsten utviklet seg til en egen luksusindustri.
Armbåndsuret hadde en annen begynnelse. Små klokker festet til håndleddet ble først særlig populære blant kvinner, og mange menn betraktet dem lenge som smykker snarere enn praktiske instrumenter. Under første verdenskrig endret dette seg. Soldater trengte å kontrollere tiden raskt under militære operasjoner, uten å hente frem et lommeur. Armbåndsuret fikk dermed en praktisk begrunnelse som bidro til å gjøre det akseptert også blant menn.
Gjennom det neste århundret utviklet urindustrien to parallelle forestillinger om verdi. Den ene handlet om teknisk presisjon og funksjonalitet. Den andre handlet om håndverk, eksklusivitet og sosial identitet. Da Seiko lanserte Quartz Astron i 1969, demonstrerte selskapet hvor presis elektronisk tidsmåling kunne bli. Kvartsteknologien bidro etter hvert til å gjøre svært nøyaktige klokker billige og tilgjengelige for store deler av befolkningen.
Dette skapte et interessant paradoks. En rimelig elektronisk klokke kunne være mer presis enn et kostbart sveitsisk mekanisk ur. Likevel forsvant ikke etterspørselen etter Rolex, Patek Philippe og andre tradisjonelle luksusmerker. Tvert imot ble historie, materialer, mekanisk håndverk og eksklusivitet stadig viktigere deler av deres verdi. Klokken hadde altså allerede bevist at teknisk overlegenhet og markedsverdi ikke nødvendigvis er det samme.
Datamaskinen på håndleddet – en løsning på et problem som ennå ikke fantes
Gjennom 1980- og 1990-tallet eksperimenterte flere produsenter med å gjøre armbåndsuret til noe mer enn en tidsmåler. Casio introduserte kalkulatorklokker, mens Seiko utviklet modeller som kunne lagre tekst og personlige opplysninger. Seiko Data-2000 fra 1983 kunne brukes sammen med et separat tastatur, og RC-1000 fra 1984 kunne kommunisere med datamaskiner via kabel. Teknisk sett var dette imponerende produkter, men de illustrerte også begrensningene ved å plassere datamaskinfunksjoner på en svært liten skjerm.
I 1994 samarbeidet Timex og Microsoft om Datalink, en klokke som kunne motta informasjon fra en datamaskin gjennom lysbaserte signaler fra skjermen. Noen år senere forsøkte Microsoft å videreutvikle ideen med SPOT-teknologien, der klokker kunne motta værmeldinger, nyheter og annen informasjon gjennom FM-radiosignaler. Visjonen lignet forbausende mye på den moderne smartklokken: Viktig informasjon skulle være tilgjengelig uten at brukeren måtte oppsøke en datamaskin.
Problemet var at produktene ennå ikke hadde et tilstrekkelig godt teknologisk økosystem rundt seg. Datakommunikasjon var begrenset, skjermene små, og det var vanskelig å utvikle funksjoner som rettferdiggjorde kostnaden. Klokkene viste hva teknologien kunne gjøre, men ikke nødvendigvis hvorfor folk trengte den. Flere av prosjektene forsvant derfor uten å skape et stort marked.
Smartklokkens andre utviklingsspor var langt mer målrettet. Det finske selskapet Polar utviklet teknologi for pulsmåling allerede på slutten av 1970-tallet, og i 1982 kom en tidlig trådløs pulsmåler beregnet på idrett. Garmin videreutviklet senere ideen om håndleddsbasert prestasjonsmåling, blant annet gjennom Forerunner 201 fra 2003, som brukte GPS til å registrere distanse og hastighet.
Forskjellen mellom de to sporene var vesentlig. Dataklokkene forsøkte å gjøre datamaskinen mindre. Treningsklokkene forsøkte å løse et konkret problem: Hvordan kan vi måle hva kroppen faktisk gjør under fysisk aktivitet? Nettopp denne forskjellen forklarer mye av konkurransen mellom smartklokkeprodusentene i dag.
Smarttelefonen skapte smartklokkens gjennombrudd
Den moderne smartklokken fikk først et virkelig kommersielt grunnlag da smarttelefonen ble en sentral del av hverdagen. Etter lanseringen av iPhone i 2007 og Android-plattformens påfølgende vekst ble telefonen gradvis vårt viktigste digitale verktøy. Kalender, meldinger, kart, betaling, e-post og sosiale medier ble samlet på én skjerm som vi stadig måtte hente frem.
Smartklokken tilbød en løsning på et behov smarttelefonen selv hadde skapt. Den gjorde det mulig å se hvem som ringte, lese korte meldinger eller motta påminnelser uten å ta telefonen ut av lommen. I teorien kunne dette gjøre teknologien mindre forstyrrende. I praksis oppsto også et paradoks: Varslene som tidligere lå i lommen, kunne nå merkes direkte mot huden. Smartklokken kunne frigjøre oss fra skjermen, men samtidig gjøre oss enda mer kontinuerlig tilkoblet.
Et viktig vendepunkt kom i 2012, da oppstartsselskapet Pebble lanserte en folkefinansieringskampanje på Kickstarter. Prosjektet hentet inn over 10 millioner dollar fra nesten 69 000 støttespillere. Pebble var ingen teknologisk luksusklokke. Den hadde en forholdsvis enkel skjerm, lang batteritid og et tydelig fokus på praktiske varslinger. Likevel viste etterspørselen at markedet var modent for en ny type håndleddsprodukt.
Samsung lanserte Galaxy Gear i 2013, Google presenterte Android Wear året etter, og i april 2015 kom Apple Watch i salg. Smartklokken hadde gått fra å være et teknologisk eksperiment til å bli en egen kommersiell produktkategori.
Apple Watch og forsøket på å forene teknologi med luksus
Apple forsto tidlig at et produkt som bæres synlig på kroppen, ikke kan vurderes utelukkende etter tekniske spesifikasjoner. Den første Apple Watch ble derfor presentert i forskjellige størrelser, materialer og utførelser, med utskiftbare remmer og omfattende muligheter for personlig tilpasning. Det mest oppsiktsvekkende uttrykket var Apple Watch Edition i 18 karat gull, med en startpris på 10 000 dollar.
Den amerikanske økonomen Thorstein Veblen beskrev allerede i 1899 fenomenet conspicuous consumption, eller demonstrativt forbruk. Hans poeng var at kostbare produkter også kan fungere som synlige signaler om økonomiske ressurser og sosial posisjon. Apples gullklokke var et moderne eksempel på hvordan teknologiske produkter kunne forsøke å få en slik rolle.
Men satsingen avdekket en grunnleggende svakhet ved elektronisk luksus. Et mekanisk kvalitetsur kan repareres og brukes i generasjoner. En smartklokke er derimot avhengig av batteriteknologi, programvare og komponenter som gradvis blir foreldet. Selv en kostbar gullkasse kan ikke forhindre at elektronikken inni mister funksjonalitet eller programvarestøtte. Apple sluttet å selge den opprinnelige gullutgaven i 2016, mens samarbeidet med Hermès fortsatte.
I årene som fulgte, endret Apple også begrunnelsen for å eie en smartklokke. Kommunikasjon og personlig stil ble supplert med en stadig tydeligere helsesatsing. Apple Watch Series 4 fra 2018 introduserte blant annet EKG-funksjon og falldeteksjon. Klokken kunne nå tilby noe som var vanskeligere å avvise som ren bekvemmelighet: muligheten til å registrere enkelte fysiologiske signaler og varsle om potensielt viktige helseforhold.
Dermed skiftet produktet karakter. Det som opprinnelig var en forlengelse av smarttelefonen, utviklet seg til et instrument for helse, sikkerhet og personlig aktivitet. Det var også et langt sterkere argument for å bære klokken gjennom hele dagen – og kanskje natten.
Status handler ikke lenger bare om penger
Smartklokken har også forandret måten vi kommuniserer sosial identitet på. Den franske sosiologen Pierre Bourdieu beskrev hvordan smak og forbruk kan uttrykke tilhørighet til bestemte sosiale miljøer. Produkter forteller ikke bare hva vi har råd til, men også hvilke interesser, verdier og livsstiler vi ønsker å forbindes med.
Dette er særlig tydelig i dagens klokkemarked. En Rolex kan forbindes med klassisk luksus, tradisjon og håndverk. En Garmin fēnix kan assosieres med utholdenhetstrening, friluftsliv og fysisk prestasjon. En Apple Watch kan signalisere interesse for teknologi, design og et bestemt digitalt økosystem. Produktene kan være kostbare på forskjellige måter, men den sosiale betydningen er ikke den samme.
Smartklokken har dermed introdusert en interessant form for status: Prestasjon og selvdisiplin kan bli like synlige identitetsmarkører som økonomisk velstand. En avansert treningsklokke kan antyde at eieren løper maraton, trener systematisk eller bruker fritiden i fjellet. Et WHOOP-armbånd kan signalisere interesse for restitusjon og prestasjonsforbedring, mens en Oura-ring kan knyttes til søvn, helsebevissthet og en mer diskret teknologibruk.
Dette betyr naturligvis ikke at alle som kjøper slike produkter, ønsker å imponere omgivelsene. Mange velger dem av rent praktiske grunner. Men produktenes utforming og markedsføring viser at produsentene er fullt klar over den kulturelle betydningen. En smartklokke er noe andre mennesker ser, og dermed blir designet også en del av brukerens personlige uttrykk.
Den kanskje mest interessante utviklingen er at avansert teknologi ikke nødvendigvis trenger å se avansert ut. Der tidligere generasjoner kunne demonstrere teknologisk interesse gjennom store digitale klokker med mange knapper, kan moderne sensorer skjules i en ring eller et armbånd uten skjerm. Diskresjon kan i seg selv bli et uttrykk for smak og status.
Apple, Samsung, Garmin og de forskjellige strategiene
De største aktørene i smartklokkemarkedet har etter hvert valgt forskjellige strategier. Apple bygger først og fremst på samspillet mellom klokken, iPhone og selskapets øvrige tjenester. Apple Watch blir mest attraktiv innenfor Apples eget økosystem, der helsefunksjoner, betaling, kommunikasjon og programvare arbeider sammen. Dette gjør produktene enkle å bruke, men skaper også en sterk tilknytning til plattformen.
Samsung og Google representerer en annen tilnærming. Samsung var tidlig ute med egne smartklokker og utviklet lenge produkter basert på operativsystemet Tizen. I 2021 inngikk selskapet et tettere samarbeid med Google om Wear OS, som styrket tilgangen til apper og tjenester. Google har samtidig utviklet sine egne Pixel Watch-produkter og videreført kompetansen fra Fitbit, som selskapet kjøpte i 2021. Konkurransen handler derfor både om maskinvare, programvare, helseanalyse og kontrollen over det digitale økosystemet.
Garmin har beholdt en mer spesialisert posisjon. Selskapets viktigste fortrinn ligger i navigasjon, batteritid, GPS, treningsanalyse og funksjoner for krevende aktiviteter. En avansert Garmin-klokke er ikke nødvendigvis ment å være den beste forlengelsen av en smarttelefon. Den skal først og fremst være et godt instrument for trening og friluftsliv. Dette er en viktig konkurranseforskjell, fordi behovene til en ultraløper ikke nødvendigvis er de samme som behovene til en kontorarbeider som ønsker varslinger og kontaktløs betaling.
Samtidig har Huawei og Xiaomi vist at markedet er betydelig større enn Apples og Samsungs tradisjonelle kundebaser. Huawei har utviklet et omfattende utvalg smartklokker, særlig med sterk posisjon i Kina, mens Xiaomi har bidratt til å gjøre aktivitetsmåling tilgjengelig i lavere prisklasser. Oura og WHOOP utfordrer på sin side selve forestillingen om at en wearable må være en klokke med skjerm. De selger i større grad løpende innsikt i kroppens aktivitet og restitusjon, ofte gjennom abonnementsmodeller.
Vi har dermed ikke ett smartklokkemarked med identiske produkter. Vi har flere overlappende markeder der produsentene konkurrerer om forskjellige behov: kommunikasjon, helse, prestasjon, design, pris og sosial identitet.
Da klokken begynte å fortelle oss hvordan vi hadde det
Noe av det mest betydningsfulle ved den moderne smartklokken er overgangen fra tidsmåling til fysiologisk måling. Optiske sensorer kan registrere endringer i blodvolumet under huden og brukes til å estimere puls. Akselerometre kan registrere bevegelse, mens andre sensorer kan bidra til analyser av søvn, temperatur og hjerterytme. Kombinert med programvare blir resultatet omfattende personlige datasett som tidligere krevde spesialisert utstyr eller aktiv registrering.
Apple Heart Study, gjennomført i samarbeid med Stanford og publisert i New England Journal of Medicine i 2019, illustrerte potensialet. Studien omfattet over 419 000 deltakere og undersøkte muligheten for å oppdage tegn på uregelmessig hjerterytme gjennom smartklokker. Resultatene viste at teknologien kunne bidra til å identifisere personer som burde undersøkes nærmere, men også hvor viktig det er å skille mellom en algoritmisk varsling og en medisinsk diagnose.
Dette skillet blir stadig viktigere. En klokke kan måle puls relativt presist under egnede forhold, men anslag for energiforbruk, søvnstadier og restitusjon er mer avhengige av beregningsmodeller og individuelle variasjoner. Et tall som presenteres med stor presisjon, er ikke nødvendigvis en presis beskrivelse av den biologiske virkeligheten. Og en høy eller lav score kan sjelden forklare årsaken til hvordan vi føler oss.
Utviklingen inngår i en større kulturell bevegelse som ofte omtales som Quantified Self, der mennesker forsøker å forstå og forbedre livene sine gjennom systematiske målinger. Det kan gi verdifull innsikt, men også skape nye problemer. I 2017 beskrev søvnforskere fenomenet orthosomnia, der enkelte mennesker blir så opptatt av å oppnå gode søvndata at selve målingen kan bidra til bekymring rundt søvnen.
Paradokset er ganske tydelig: En teknologi som skal hjelpe oss med å slappe av, kan gjøre oss mer opptatt av hvor godt vi slapper av. Målingene kan bli et mål i seg selv, fremfor et hjelpemiddel til bedre helse og livskvalitet.
Fremtidens wearables: Mindre skjerm, mer intelligens
Utviklingen fremover vil sannsynligvis handle mindre om å fylle klokkeskjermen med stadig flere funksjoner, og mer om hvordan registrerte data kan omsettes til relevant og pålitelig informasjon. Kunstig intelligens kan bidra til å analysere sammenhenger mellom søvn, aktivitet, puls og andre fysiologiske signaler. Men verdien av slike analyser avhenger av hvor presise de er, hvordan de dokumenteres, og om brukeren forstår begrensningene.
En annen sannsynlig utvikling er at kroppsnær teknologi blir mindre synlig. Smartringer viser allerede at sensorer kan fungere uten tradisjonelle klokkeskjermer. Meta har demonstrert hvordan et armbånd kan registrere elektriske signaler fra musklene og brukes til å kontrollere smarte briller gjennom små fingerbevegelser. Dermed kan håndleddet få en ny rolle, ikke bare som plassering for en skjerm eller helsesensor, men som grensesnitt mellom mennesket og andre digitale systemer.
Det medisinske potensialet er betydelig, men bør ikke overdrives. Et eksempel er ønsket om å kunne måle blodsukker pålitelig uten å stikke hull på huden. Dette har lenge vært et attraktivt mål for teknologibransjen, men er fortsatt forbundet med store tekniske og regulatoriske utfordringer. Det amerikanske legemiddeltilsynet FDA har advart mot klokker og ringer som hevder å måle blodsukker direkte uten tilstrekkelig dokumentasjon og godkjenning.
En annen viktig utfordring gjelder personvern. Moderne wearables kan samle omfattende opplysninger om søvn, aktivitet, hjerterytme og daglige vaner. Slike opplysninger kan være verdifulle for brukeren, men de kan også få kommersiell betydning for selskapene som utvikler tjenestene. Hvem kontrollerer informasjonen, hvor lenge oppbevares den, og hva skjer dersom brukeren ønsker å bytte produsent? Dette kan bli viktige konkurransefaktorer i årene fremover.
Trenger vi egentlig en stadig smartere klokke?
Her er det relevant å trekke inn innovasjonsteorien til Harvard-professor Clayton Christensen. Han beskrev hvordan teknologisk ytelse i mange markeder kan utvikle seg raskere enn kundenes faktiske behov. Et produkt kan fortsette å bli teknisk bedre uten at brukeren opplever en tilsvarende forbedring i nytte.
Det er en interessant parallell til smartklokker. For mange er muligheten til å se varslinger, registrere aktivitet, måle puls og bruke GPS allerede mer enn tilstrekkelig. En ny modell med raskere prosessor eller ytterligere sensorer vil ikke nødvendigvis endre hverdagen deres. For en idrettsutøver, en person med spesielle behov eller en bruker som trenger mer nøyaktig navigasjon, kan de samme forbedringene være svært verdifulle.
Et annet spørsmål er hvor lenge klokkene faktisk kan brukes. Tradisjonelle kvalitetsur kan ha en levetid på mange tiår, mens smartklokker er avhengige av små batterier, programvarestøtte og kompatibilitet med mobiltelefoner og digitale tjenester. Batteriene eldes kjemisk, og enkelte komponenter kan være kostbare å skifte. Dermed kan en avansert smartklokke bli teknologisk utdatert selv om den fremdeles ser nesten ny ut.
Dette er særlig relevant i bruktmarkedet. En eldre Garmin kan fortsatt være utmerket til trening og navigasjon, mens en brukt Apple Watch kan dekke behovene for kommunikasjon og aktivitetsmåling. Men kjøperen bør undersøke batteritilstand, gjenværende programvarestøtte og kompatibilitet. Det er disse forholdene, snarere enn lanseringsdatoen alene, som avgjør hvor interessant produktet er for videre bruk.
Fra å kontrollere tiden til å kontrollere livet
Smartklokkens historie er på mange måter historien om hvordan teknologi får stadig større plass i menneskers personlige liv. De første armbåndsurene gjorde det enklere å kontrollere tiden. Kvartsklokkene gjorde tidsmålingen mer presis. De tidlige dataklokkene forsøkte å gjøre informasjon tilgjengelig på håndleddet, mens treningsklokkene begynte å måle kroppens prestasjoner. Dagens wearables forsøker i tillegg å fortelle oss hvordan vi bør sove, trene og organisere hverdagen.
Samtidig har klokken beholdt en av sine eldste funksjoner: Den forteller noe om personen som bærer den. Tidligere kunne det handle om økonomisk velstand og sosial posisjon. I dag kan det like gjerne handle om interesse for teknologi, fysisk aktivitet, helsebevissthet eller tilhørighet til et bestemt miljø. Den teknologiske utviklingen har ikke fjernet klokkens statusfunksjon. Den har gitt den flere uttrykksformer.
Fremtidens wearables vil sannsynligvis bli bedre til å registrere informasjon om kroppen, men den viktigste utfordringen blir kanskje å forstå hva vi faktisk skal bruke informasjonen til. Det er forskjell på å måle søvn og å sove godt, akkurat som det er forskjell på å registrere tusenvis av treningsdata og å oppnå bedre helse.
For oss som arbeider med brukt elektronikk, er dette også en påminnelse om at teknologisk verdi alltid må vurderes i forhold til behovet. En nyere og dyrere smartklokke er ikke nødvendigvis det beste valget for alle. Noen trenger avansert prestasjonsmåling, andre ønsker en enkel klokke som kan vise varslinger. Og noen vil fremdeles foretrekke et mekanisk ur som kan gå i generasjoner.
Smartklokken begynte som et forsøk på å gjøre tiden digital. Nå forsøker den å gjøre livet målbart. Det neste store gjennombruddet blir kanskje ikke en klokke som kan måle enda mer, men en som forstår når det faktisk er nyttig å fortelle oss noe.
Kilder og videre lesning
Teknologihistorie: Smithsonian Institution – Pulsar Electronic Wristwatch; Seiko – Our Heritage; Garmin – Twenty Years of Running with Garmin.
Produsenter og marked: Apple – Lanseringen av Apple Watch i 2015; Google – Samarbeidet med Samsung om Wear OS.
Helse og forskning: Perez mfl. (2019), Large-Scale Assessment of a Smartwatch to Identify Atrial Fibrillation, New England Journal of Medicine; Baron mfl. (2017), Orthosomnia: Are Some Patients Taking the Quantified Self Too Far?, Journal of Clinical Sleep Medicine; FDA (2024), Advarsel om smartklokker og direkte blodsukkermåling.
Sosiologi og innovasjon: Thorstein Veblen (1899), The Theory of the Leisure Class; Pierre Bourdieu (1979), La Distinction; Clayton M. Christensen (1997), The Innovator's Dilemma.
Artikkelen er utarbeidet av Extndit AS. Drøftingene av sosial status og fremtidige utviklingsretninger er analyser basert på historisk utvikling, markedsstrategier og forskning, ikke dokumenterte motiver hos den enkelte forbruker eller sikre teknologiske prognoser.